November update update!

Klokken er halv 17:11 på ettermiddagen. *Heavy Metal playing on radio.*  Jeg har hatt engelskeksamen i dag, jævlig rått. Tror kanskje det gikk greit, uansett herlig å være en eksamen nærmere juleferie. Tok bussen hjem fra eksamenslokalet når klokken var rundt halv ett, gikk direkte fra bussen til Marken Grill. -”En velfortjent kebbbabb i rrrull (rulle-r) å ei cola takk”, sa jeg. -”Ja, ja, ja, ja, nei ikkje jalapenos, ja, ja. Kvidløgsdressing, masse.” Mmm. Nå tør jeg påstå det sikler i munnen på leserne. Jeg satte meg ned og spiste mens siste episode av Heroes rullet på laptopen min med 17 tommer skjerm.

Å fy faen med reklame på Spotify, nå begynner jeg å bli grådig lei av å høre Jonathan, Roberta og kompany mellom nesten hver eneste sang. Jeg har hørt om solskinnshistorier der folk har kjøpt “daypass”, og endt opp med å slippe all reklamen selv om dagen er omme!!11one! Kan noen be-/avkrefte denne myten før jeg kaster bort hele 9 (NI) kroner på nevnte dagspass? Sudden change of subject. Når vi er inne på 9, anbefaler jeg alle å se animasjonsfilmen “9″, dette er etter min mening en ekstremt ge9al film (HE_HE). Søk “9 trailer 2009″ på YouTube for å se… *trommesolo*, traileren. Flere kjente skuespillere har stemmer i filmen, bl.a. John C. Reilly, Elijah Wood, Jennifer Connelly med flere. Dette er en feelgood film, som bør ses en dag du vil slappe av i sofaen.

Det haglet i bergen idag, for første gang på lenge. Jeg bor i fjerde etasje med ganske god oversikt over byen, det er utrolig digg å bare stille seg i vinduet å se utover når det blåser og hagler som bare det ute. Det kribler i buksen. UanZ, song of the week:

November update.

Jeg beklager lavt aktivitetsnivå her i det siste, har faktisk bare glemt det av. Når sant skal sies skjer det ikke så vanvittig mye spennende her heller. Jeg antar de fleste bergensstudentene har det travelt med eksamenslesing og sånt crap. Noe som strengt tatt inkluderer meg også, viss du stryker travelt. Som alltid er jeg sent ute, men det pleier stort sett gå noenlunde greit. Mange vil nok mene at jeg har ett altfor avslappet forhold til eksamen, men jeg trives med det og det fungerer egentlig godt. Uansett, fremtid? Pøh.

Nok en regndag her i Bergen. Jeg innrømmer at været ikke har har vært så aller verst i det siste, vi har hatt ganske mye opphold, med noen få unntak. Temperaturen har gått mye opp og ned, men det merkes ikke når du sitter inne. For to helger siden arrangerte samfunnsøkonomien (UIB) innefotballturnering på studentsenteret, som egentlig kun var for studenter ved universitetet. Laget mitt bestod av fire stk. “lovlige”, og fem leiesoldater.  Heldigvis var det ingen dyp bakgrunnsjekk på deltakerne. Vi vant gruppen vår overlegent, og vi var på stø vei mot heder, ære og 1500,- på Peppes Pizza. Dessverre tapte vi finalen mot ett møkkalag som vi slo 3-0 i gruppespillet, noe som var svært surt siden vi hadde -hele- spillet. Faen, ble kun en tusing på Peppes da.

Forrige helg fikk jeg dratt ræva ned på kinosalen og sett Zombieland. Selve opplevelsen kan beskrives som helt ok, jeg satt med altfor mye klær på. Svetten rant som faen under armene, og før jeg i det hele tatt vurderte å ta av meg genseren var det for sent -,-. Filmen derimot, var helt fantastisk, jeg elsker zombiefilmer med post-apokalyptisk stemning, og denne var ikke ett unntak. Vi får servert ufattelig morsomme dialoger gjennom hele filmen av bl.a Tallahassee (Woody Harrelson), Wichita (Emma Stone (caution; HOT)) og en hysterisk morsom Columbus (Jesse Eisenberg). Zombiekill of the week, anyone?

Mens jeg er i godt humør:

The 51st State, gud hvor bra Robert Carlyle spiller rollen sin i denne filmen. Her er ett sykt morsomt klipp:

You’ll never walk alone!

Ja til internettsertifikat.

Det er mandag, det pøser ute (dø-øh). Jeg sitter og venter på at noe spennende skal skje.

Heldigvis har jeg en god nyhet. Nå har det seg sånn at jeg endelig får flytte hjem. Det var for ett par uker siden jeg kom på tanken, at det ville vært greiere å bo hjemme enn her i Bergen. Alle som kjenner meg vet jo at jeg trives aller best ”heima sjå na mor”. Etter en svært tung og vanskelig prosess der jeg vurderte ”pros and cons” av å bo hjemme og her, endte jeg opp med at Bryne var det alternativet som fristet aller mest. Jeg var redd det kom til å bli ett problem å bytte skole midt i året – snarere tvert om. Jeg sendte en mail til BI hvor jeg forklarte hvor mye jeg savnet mor, ett par dager etter lå en ny studiekontrakt i postkassen. /signed.

Samme hva jeg spiller, hater jeg å spille med komplett udugelige idioter. Jeg blir stadig overrasket over hvor mange som faktisk havner under nevnte betegnelse. De aller verste er de det ikke går an å kommunisere med, som ikke sier noenting, og som kun spiller for seg selv. Av de ca. ti spillene jeg har på datamaskinen, er åtte av dem spill som skal spilles med andre, på internett. Du skal ikke kunne mer en noen få ord på engelsk, og det trenger ikke en gang være ord, men forkortelser og bokstaver.

MEN, jeg velger å tro at det ikke er forståelsen av ord og uttrykk som er problemet, men graden av hvor langt øst du er fra. Dra en strek vertikalt nedover på ett verdenskart med utgangspunkt i Tromsø, og du har ett skille mellom himmel og helvete i gamingverden. Erfaringer viser at n00bs yngler noe helt jævlig øst for denne streken. Denne metoden går litt hardere ut over svenskene og delvis tyskere enn de fortjener, ellers gir den ett nokså bra bilde av realiteten.

Hver eneste gang jeg spiller støter jeg borti noe jeg velger å kalle ”kompisene”, som i noen tilfeller er verre enn den ensomme ulven, som faen ikke gjør en dritt. De kommer i grupper på 2-3-4 stykker, og ber alltid om å bli låst på samme laget, slik at autobalansen ikke skiller dem. De er ivrige i ”chatten” før spillet er i gang, men når vi starter begynner de å snakke russisk/finsk/randomøsteuropeisk språk, og totalt ignorerer de andre på laget. I 99 prosent av tilfellene ender det i tap. Enda verre om de snakker på mic’en, da er det instaquit og tap uansett. Det er helt utrolig at det ikke finnes minstekrav til kommuniseringsevne, og forståelse for at kommunikasjon er essensielt, når du sitter på verdsveven og spiller, for faen.

Press enter to speak:

…

…

…

…

God humor? Ja.

Dagbladet mandag kveld:

Takk for en god latter, Vegard!

Ingenting nytt

Med min vanvittig lave interesse for politikk, Tjostolv og Joshua og samfunnet generelt, har jeg til en viss grad vanskeligheter til å finne noe nytt og interessant å fylle bloggen med. Selv om jeg til tider er en emokid, blir det kjedelig å skrive opp og ned om hverdagen, følelser og så videre. Med det sagt, kommer det til garantert til å bli en god del fotball, musikk- og filmanbefalinger og ting i den duren fremover. Du er herved advart.

I går kveld satte jeg meg ned ved pc’en for å skrive ett innlegg i frustrasjon etter en jævla elendig fotballkamp (sett med mine øyne). Fikk faktisk ikke ned ett eneste ord fordi jeg var så utrolig oppgitt, cut-cut-tendenser. Det har dessverre vært tungt å være Liverpool-supporter den siste tiden, fire strake tap på rad i PL og CL. Avansement fra CL-gruppen blir tøft, og i ligaen må vi faktisk kjempe for en CL-plass til neste år. Jeg synes det er vanskelig å forstå måten Benitez disponerer laget på, han gjør flere merkelige valg, både i startoppstilling (det skal sies at Kelly gjorde en god debut i går), og i selve kampene med bytter osv. Med fotball kommer følelser. Rafalution? F*ck dat sh1t.

Dagens bandanbefaling er og bør være noe for absolutt alle som liker musikk. Viss du ikke har hørt på/eller mot all formodning om bandet Jethro Tull, var det på høy tid nå. De er lett gjenkjennelig på grunn av Ian Andersons karakteristiske fløytespilling og vanvittig kule vokal. Han grunnla det britiske bandet mot slutten av 60-tallet. Siden den gang har de hatt uttalige utskiftninger, men Anderson og gitarist Martin Barre har vært der helt siden starten. Etter min (og mange andres) mening, hadde Tull sin beste periode på 70-tallet med progrock-albumene Aqualung (’71), Thick as a Brick (’72) og A Passion Play (’73). Førstnevnte er absolutt noe for alle med flere kongelåter som er svært lette å svelge. Blant annet “Aqualung” og “Cross-Eyed Mary”. Sjekk ut denne sykt råe live-versjonen, rebellene tar helt av:

Anbefaler å myse litt på YouTube etter albumversjoner av de to nevnte sanger, viss du er av de som trives best med den “perfekte lyden” (som meg). Jeg garanterer at du liker det. De to sistnevnte albumene består begge av to sanger på rundt 20 minutter hver, naturligvis sykt bra, men det er kanskje litt vanskeligere å høre på til å begynne med. Heavy Horses (’78) er også en personlig favoritt, som jeg mener er relativt publikumsvennlig. Her har stilen utviklet seg litt fra de første albumene, som var ”progga” til en mer folkrock-lignende sound. Ett fantastisk band som fortjener alles oppmerksomhet. Fun fact: Noen har kanskje lagt merke til at ”Hyde” fra That ’70s Show, av og til har på seg en Tull-skjorte? Nemlig. (Self-made).

KILDE: Wikipedia (seff). Rock on \m/

Badeballen

Lørdag var en trist dag, jeg har dessverre ikke ord. Vil bare ønske en liten gutt fra Liverpool en oppvekst hvor det –definitivt– aldri snør.

En sang for alle

Noen som husker denne her rocka karen? Nam.

Jeg hater Mandag

Har vært litt stille på denne fronten i det siste, jeg har bare ikke hatt tid og det er faktisk helt tilfeldig (egentlig smått utrolig!). Eg var heima på Bryne sjå na mor å an far i helgå. Koseligt. Eg fekk helst på nogen av di finaste guttane å til og med to jente igjen (Oddbjørg, Hannu). Påstand: Kræmen kjæme frå Bryne! På sundag hadde me tilige komlemiddag (om nom nom), så var eg å far på fotballkamp, åså hadde me lappa før eg satte meg på bussen igjen. Prøvde på bokmål, men det gikk bare ikke. Lenge leve Jæren.

Nå er jeg tilbake på rommet mitt i isolasjon, og foran meg har jeg to måneder med hardcore lesing (:)). Skippertak har vist seg å bli en egentlig veldig kjent drill, jeg blir ikke lenger overrasket over egen evne til å skuffe egne mål. Kanskje har de vært litt for optimistiske. Nå vil jeg uansett bruke resten av innlegget til å reklamere for ett av mine absolutte favorittband (Summoning) og ett annet svært bra band (Agalloch) som jeg mener altfor mange går glipp av. Begge to har særpreg, så de kan dessverre være litt vanskelige å svelge, men – med forbehold om viss metallinteresse – så er de absolutt verdt det. De spiller en type avslappende metall du tar på når du bare vil stenge ute alt annet.

Summoning er fra Østerrike og spiller Tolkieninspirert black-metal. Jeg må presisere at du ikke må la deg skremme av det uttrykket. Selv om du kan dra linjer mellom dette og den norske typen som oppstod på 90-tallet, er dette seigt og episk, i stedet for kjapt, rått og simpelt. De har gitt ut seks fullengdere og to EP, hvorav de tre første albumene er råest og vanskeligst og like. Det fjerde albumet (Stronghold, ’99) markerte ett stilskifte, start med dette. Det er en mellomting fra de tre første og de som kommer etterpå. Jeg har selv erfart at når du begynner med det nyeste, så er tidligere arbeid vanskeligere å like, i tillegg til at det tar lengre tid. Det samme gjelder om du går motsatt vei. Den mest populære sangen fra Stronghold:

Agalloch er amerikansk og spiller en melodiøs progressiv type metall, med innslag av doom, black og neofolk (akustisk). Som med Summoning vet jeg ikke om ett eneste band som spiller noe lignende like bra (Gjør du? Please do tell). Foreløpig har de sluppet tre fullengdere og fire EP. Jeg anbefaler alt, men du kan jo gjerne begynne med ”hovedalbumene”, Pale Folklore (’99), The Mantle (’02) og Ashes Against the Grain (’06). Det nytter ikke å sitte rastløs når du hører på dette, det skal nytes, helst med en øl. Her kommer deres eneste musikkvideo fra albumet Ashes Against the Grain:

A night to remember

FY FAEN. Nå sitter jeg her etter tidenes (underdrivelse) game i Heroes of Newerth. Noen har muligens lest ett av mine tidligere innlegg der jeg nevner spillet, uten å forklare nevneverdig hva det hele dreier seg om. Her kommer en kort beskrivelse: HoN spilles av ti spillere fordelt jevnt på to lag, Hellbourne (grøss) og Legion. Hver enkelt velger en unik helt, alle med forskjellige ferdigheter. Det spilles på en firkantet bane, som er delt diagonalt på midten av en elv som skiller helvete fra hjorteparken. På den andre diagonalen ligger de to basene. Her gyter det kryp som følger hver av de tre hovedfeltene, forbi tårnene, til de treffes på midten og motstanderens kryp. (Se bildet). En helt kan komme opp til erfaringsnivå 25, og lagarbeid er mildt sagt jævlig essensielt. Vanligvis varer en game ca. 25-45 minutt, alt ettersom. Spiller du med en nybegynner som ”forer” det andre laget (dvs. blir ofte drept, og motstanderne får mer gull), er spillet over ganske tidlig.

Klokken var halv ett når jeg tenkte at jeg sikkert rakk en liten match, før det var på tide å hoppe i loppekassa. Det begynte egentlig greit for min egen del, jeg døde ikke, men fikk heller få drap på samvittigheten. Derimot var det en på laget mitt som foret en av heltene på det andre laget litt for mye. Heldigvis fikk vi jaktet han ned ett par ganger (lagarbeid), og det utjevnet seg igjen. Av og til støtte vi på flere en den ene helten, og i disse tilfellene samler alle seg til en stor slagmark for å støtte opp om lagkamerater. Viss laget ditt går seirende ut av en ”Battle-Royale” (5 vs. 5), er det viktig å presse videre for å erobre noe av motstanderne sitt område. Det jeg nevnte nå gikk i bølger frem og tilbake hele tiden, men etter hvert begynte motstanderne og få overtaket (spilt ca. 40 min). Deres helter var i gjennomsnitt 4-5 erfaringsnivå høyere enn alle oss. Nå utførte vi kveldens første genistrek, alle fem (mitt lag) presset det øverste feltet helt inn til basen, og smadret tårnene deres. Noen tapre helter døde på slagmarken, men nå fikk vi en fordel fordi de krypene våre som gjøt i det feltet ble nå oppgradert (mer skade, mer helse). Så det feltet presset seg selv.

Men pga. generelt dårligere helter falt vi igjen bakpå, nå var det krise, det ble så galt at de faktisk fikk begynt å ødelegge basen før vi stoppet dem i siste liten (55 min spilt). Alle de var nå blitt 25, 25, 25, 25, 22, mens vi satt med stakkarslige 14, 17, 19, 21 (meg) og 22. Det store problemet ligger i at når en helt dør, så har den en gjenopplevelsestid på over minuttet. Sekundene var derfor svært dyre. Vi var nå inne i en periode hvor vi stort sett ble gjenopplevd, for å så beskytte basen i 30 sekunder, før vi igjen ble drept. Vi klarte heldigvis å balansere det slik at to stykker alltid var i live (ca.). Klokken nærmer seg nå 02:00, og spillet har vart i en time og 10 min. Nå var det faen så uaktuelt å tape at det ikke kan beskrives, sitte her så lenge for ingenting? Nei sa folk.

Kveldens andre genistrek: Vi fikk karet oss til at alle fem levde på likt, så stakk meg og han beste ut i skogen, imens de tre andre kjempet for harde livet i hjembasen. Skjult bak trær og igjengrodde skogstier lurte vi oss inn bakdøren til basen deres, der vi hadde fritt leide. Kjempende mot sekundene, med krypene deres som gjøt rett bak ørene på oss og fem helter i full galopp tilbake til basen sin, snøt vi dem for seieren. Helt jævlig ubeskrivelig deilig, og nå kan jeg legge meg med ett satans stort smil om munnen og følelsen av virkelig å ha oppnådd noe. Episk. Flate pannekaker.

Hear the sound of swords fulfill the night
Feel the winds of death on your skin
See the arrows fly, flaming in the sky
Hear the screams of men, as they die

We won this battle wit might and fearless hearts
We came and we fulfilled our prophecy
So now we shall march back towards our kingdom
With heads up high and glimmering eyes
we returned with our glory

Silence now falls upon this blood red field
Vultures feasting with the flesh of dead bodies
“This is a great moment for all of us
but now it’s time to head back home victorious”

Ensiferum: Battle Song